Jeg var så heldig å bli tagget av Bharfot for noen uker siden, men har ikke oppdaget det før nå. Bedre sent enn aldri som man sier. Reglene er som følger:

Plukk opp den boka som ligger nærmest.

Slå opp på side 123.

Finn den femte setningen.

Post de neste tre setningene.

Tægg fem andre stakkarer og husk å nevne hvem som tægget deg.

Jeg er nettopp ferdig med eksamen, så de fleste pensumbøkene er pakket unna, i hvert fall midlertidig. Ved min høyre side ligger det nylig annkomne Fri Tanke, men det er ingen bok og har absolutt ikke 123 sider. Ved min venstre side ligger en stabel med post-it-lapper, men de tror jeg ikke er interessante for andre enn meg, og det er ingen bok. På toppen av en bunke bøker, under et penalhus, ei hullmaskin og ei datamus ligger siste nummer av Samtiden, det kan kanskje gå som ei bok(det er enten den eller ei bok om systemutvikling …).

Denne utgaven inneholder jo Dag Solstads berømte essay om ytringsfrihet(som jeg burde skrevet noen ord om, det ligger muligens en kladd en plass), men det er plassert helt fremst, så det utgår for denne gang. Side 123 er ei side i … Faen. Baksida er side 122. Jeg skal spare dere for tre setninger om datastrukturer, så jeg plukker heller ned første og beste bok fra bokhylla.
Det ble Dag Solstads “Arild Asnes, 1970” fra 1971. En moderne klassiker om en ung intellektuells ørkenvandring inn i AKP-ml. Side 123, setning 6, 7, og 8:

Denne kynismen fikk ham til å snuse omkring folk som var langt yngre enn ham selv for å lure hemmeligheten deres fra dem. Han var på jakt etter den åpenbare forskjellen det var på ham selv og de unge fanatikerne som solgte Klassekampen, For Vietnam, Fritt Norge, Røde Garde og som delte gratis ut Kina i dag til dem som ønsket det. Det var en fundamental forskjell.

Nå er det visst meningen at jeg skal tagge fem andre, men det er langt på natt og jeg orker ikke å finne ut hvem som har vært utsatt for dette tidligere. Den som føler seg kallet får tagge seg selv.