Solstad
Forord
Jeg har i lengre tid hatt lyst til å dykke ned i Dag Solstads univers, men døgnet har bare 24 timer og jeg har en bunke andre bøker å lese, og siden det i det Olsenske hjem er svært få Solstad bøker så har det blitt med lysten. Med særemnet fikk jeg en gylden mulighet til å endelig ta fatt på Dag Solstad. Jeg valgte å fordype meg i hans mest anerkjente romaner, «Arild Asnes, 1970», «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» og «Roman 1987». Det var ikke noe dumt valg. Disse bøkene har gitt meg mye og har vekket en større appetitt på Dag Solstad, noe som har resultert i at jeg i løpet av særemnets gang også har pløyet meg gjennom «Genanse og Verdighet» og «Professor Andersens natt».
Grunnen til at jeg ønsket å ta for meg Dag Solstad var ikke bare ønsket om å lese god litteratur, det har også vært et ønske om å lære mer om historien til den bevegelsen jeg selv er en del av og som Dag Solstad var en del av i en årrekke. Gjennom Solstads bøker har jeg forstått mye av tankegangen og bakgrunnen til at ml-bevegelsen ble så stor i Norge og hva det var som dreiv folk til å bli en del av en marginal bevegelse med væpna revolusjon på programmet. jeg har tidligere lest hyllemetere om dette fenomenet, men ingen artikkel eller bok har noen gang gitt meg en slik forståelse som det Dag Solstad har gjort. Årsaken til det tror jeg er at Dag Solstad skrev disse bøkene mens han fremdeles var en del av bevegelsen, samtidig som han ikke lot medlemskapet i AKP(m-l) begrense hans kunstneriske frihet. Dag Solstad gjør noe så spesielt som å ikke ensidig kritisere eller ensidig forsvare den norske ml-bevegelsen. Han beretter hva et vanlig intellektuelt kader går gjennom før han blir medlem, mens han er medlem og når han melder seg ut etter mange års trofast tjeneste. Dette er uvanlig kost i «AKP-debatten» som går med jevne mellomrom i norsk offentlighet. Forrige gang denne debatten blusset opp var i 2003, da Bengt Hagtvet rettet kanonene mot AKP og krevde at både AKP og RV la seg selv ned på grunn av disse partienes feilgrep på 70-tallet. Denne debatten utviklet seg til en skyttergravskrig der AKP-hatere, AKP-medlemmer, tidligere AKP-medlemmer, RV-medlem og stort sett alt som kan krype og gå av norske intellektuelle skøyt på hverandre med verbal skyts i alle avisers debattspalter.
Gjennom lesingen av Dag Solstads romaner har jeg forstått hvor lite jeg egentlig forstår av vår tid og vår nære fortid, gjennom analyseringen har jeg forstått hvor dårlig jeg egentlig leser romaner og hvor lite filosofi og litteraturvitenskap jeg forstår. Romaner skal leses fra perm til perm har jeg alltid tenkt. Men ved å lese Dag Solstad og analyser av hans romaner har jeg forstått at det blir en svært enkel tilnærming til en roman som gir meg mye mindre enn hva den kunne gitt meg. På den måten har dette særemnet forandret min måte å lese på. Jeg leser fremdeles fra perm til perm, men jeg blar oftere tilbake for å lese passasjer på nytt i lys av det jeg har lest.
Å finne en enkel problemstilling til disse romanene har ikke vært enkelt. Flere har vært innom hodet mitt, men de aller fleste har blitt forkastet umiddelbart. Man skulle tro at en problemstilling til tre romaner som alle på et eller annet nivå handler om AKP(m-l) skulle være enkelt å finne på. Men det er det ikke. AKP(m-l) spiller forskjellige roller i alle tre romanene, men aldri som hovedproblem. Romanene handler ikke om AKP(m-l) men om intellektuelle menns indre problemer. Partiet er i så måte bare en biperson som gjennom å være et alternativ for hovedpersonen. Jeg kunne selvsagt hatt en problemstilling ala «Hvilken rolle spiller partiet AKP(m-l) i romanene» eller «Hvilket forhold har Dag Solstad til partiet AKP(m-l)», men det ville ikke gitt meg mulighet til å virkelig forstå disse romanene. Et annet alternativ ville vært å ikke ha noen problemstilling i det hele tatt og heller hatt overskriften «Tanker omkring Dag Solstads forfatterskap» eller noe slikt, men da ville jeg nok fått en dårlig karakter fordi jeg ikke hadde hatt noen problemstilling, som tydeligvis er en veldig viktig del av særemnet. Jeg har derfor brukt uforholdsmessig mye tid på å finne en problemstilling. Jeg havnet til slutt ned på en problemstilling som gjør det mulig for meg å behandle romanene fritt hver for seg og til slutt finne likheter og linker mellom dem. Er det en sammenheng mellom romanene «Arild Asnes, 1970», «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt folk» og «Roman 1987»?
Under hele arbeidet med særemnet har jeg oppdaget nye momenter og nye innfallsvinkler til Solstads romaner. Både når jeg leser romanene og når jeg leser analyser av romanene har nye momenter dukket opp. Jeg har lest «Roman 1987» og gjennom den oppdaget nye nivåer og nye momenter i «Arild Asnes, 1970» og jeg har hele tiden funnet linker og tankebaner mellom romanene. Dette har ført til at det har vært problematisk å sette punktum. For med en gang jeg setter punktum så kommer jeg på nye momenter jeg må ha med i analysene. Til slutt hadde jeg ikke mer tid igjen og var tvunget til å avslutte, det er derfor mulig at det er viktige aspekter ved romanene og forholdet mellom dem jeg ikke har fått med. Men det får jeg leve med. Solstads bøker er så rike på dobbeltbunner og tema at det er umulig for meg å få med meg alt. Det er skrevet bøker, doktorgradsavhandlinger, utallige hovedoppgaver og artikler om Solstads romaner, så det er en selvsagt ting at jeg i et særemne på videregående ikke kan forvente å få plass eller tid til alle aspekter ved Solstads tre viktigste romaner.
Dag Solstad, en kort biografi
Dag Solstad ble født 16. Juli 1941 i Sandefjord som sønn av Ragna Solstad og Ole Modal Solstad som fra før hadde sønnen Cato på ni. Cato var en omsorgsfull storebror som tok med Dag Solstad på fotballkamp fra han var tre år. Solstad fortsatte å gå på fotballkamper hele livet, noe han karakteriserer som det eneste folkelige ved ham. Storebroren Cato dro til sjøs som 17 åring, og viste seg etter det sjeldent i hjemlandet. På folkeskolen var Dag blant de flinkeste elevene, særlig flink var han i matematikk, i norsk var han derimot ikke noe lys. Han hadde også store kunnskaper innen geografi og historie. Selv om Dag ikke utmerket seg i norsktimene så pådro han seg norsklærerens vrede når han skrev en raljerende stil om 17. mai. Som straff måtte han lese opp stilen for klassen, men medelevenes reaksjon var nok ikke som læreren hadde forventet seg. De hylte av latter.
Dags foreldre var ikke så kultiverte av seg, så det var begrenset med kultur i det solstadske hjem. I sin takketale for Nordisk Råds Litteraturpris nevner Solstad to viktige kilder for kulturuttrykk i barndommen. Radioen og biblioteket. Fra radioen fikk Dag høre dikt, særlig inntrykk gjorde Tor Jonssons dikt og Olaf Bulls «Metope». Dag Solstad har sag om radiolyttinga si i barndommen at «Det var en viktig del av min oppvekst, et av de mest vesentlige gjøremål jeg foretok meg i min ubevisste jakt på å bli den man omsider blir.» Biblioteket var også viktig, her lånte han bøker til den store gullmedaljen. Når han var rundt 17-18 år s»lånte han bøker av Sigurd Hoel, og tenkte skråsikkert at dette kunne han skrive bedre selv. En ganske sjølsikker tanke, Hoel er en av de største forfatterne vi har. Allerede på dette tidspunktet var Solstad, bevisst eller ubevisst, innstilt på en litterær karrièrevei. Han leverte særoppgave i historie om Obstfelder og leste det litterære tidsskriftet «Vinduet». Ganske uvanlig for en såpass ung mann.
På realskolen gikk det ikke fullt så bra som på folkeskolen. Vår venn klarte seg godt de to første årene, men på gymnaset gikk det fryktelig dårlig, selv ikke i yndlingsfaget matte kunne han måle seg. Så det var et heller dårlig artium han forlot Sandefjord med. Men alt var ikke bare dårlig på gymnaset, han fikk sitt første arbeid på trykk, en kronikk som diskuterte hvorvidt kongehuset var et synkende skip. Dette var like etter tronskiftet, så det vakte litt oppsikt i Sandefjord. Når han forlater Sandefjord med et middelmådig artium i lomma, så er det for å reise nordover, til Kabelvåg og et vikariat ved Kabelvåg folkeskole. Dette året har Solstad karakterisert som et «veldig frigjørende år». Etter ett år i Kabelvåg er det militæret og kongens klær som venter for den unge Solstad. Han blir et halvt år i kongens tjeneste før han klarer å dimitteres og begynner som journalistlærling i arendalsavisa Tiden. Her skriver han hundrevis av petitartikler under signaturen SoDa, en av disse, «Sleng på byen», ble utgitt 21 år senere i bokform. Disse artiklene var ingen stor litterær kunst, men de var svært rike på detaljer, noe Solstads videre forfatterskap vil preges av.
Solstad tar forberedende på Blindern og et vikariat i Vestfold Arbeiderblad før han høsten 1963 tar et årsvikariat som lærer i Hamnevik. Dette året bruker Solstad mest til å skrive og lese. Når vikariatet er over har Solstad skrevet fem av de syv novellene som ble novellesamlinga «Spiraler». Når han kommer tilbake til Oslo tar han et semester i idéhistorie, som han består med toppkarakterer og to år senere komplementerer han med et mellomfagstillegg om eksistensialismen, før han skriver de to siste novellene til «Spiraler». Novellesamlinga kom ut 14. November 1965, til stort sett positive anmeldelser.
I 1967 publiserer Solstad artikkelen «Norsk Prosa – europeisk modernisme» hvor han uttrykker mistro til den tradisjonelle romanen. Han ønsker å heve den norske litteraturen til samme nivå som ny europeisk modernisme, og henviser til blant annet James Joyce og Marcel Proust. Men allerede i kortprosasamlinga «Svingstol», som kom ut samme året, så har Solstad skifta posisjon. Han taler i artikkelen «Tingene og verden» for den nyenkle konkretisme der ting ikke lenger er symbol på indre menneskelige følelser og splittelser, men ting. Dette faller sammen med de kjente orda fra teksten «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger»: «Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe».
I 1969 utgir Solstad sin første roman, «Irr» Grønt!», som tar opp forholdet mellom identitet og rolle. Hovedpersonen Geir Breivik jakter på selvet og inntar etter hvert det standpunkt at mennesket er lik summen av sine roller, og at frihet ligger i å være seg rollespillet bevisst. To år senere kommer romanen «Arild Asnes, 1970», som tar opp det absurde ved livet i det moderne samfunnet. Arild Asnes finner en vei ut av si eksistensialistiske krise i ml-bevegelsen. Romanen var en politisk selvbiografi fra Solstads side, den kom ut omtrent samtidig som Solstad også gikk inn i AKP(m-l).
På syttitallet gir Solstad ut fire sosial-realistiske romaner fra arbeidermiljø. Disse romanene skulle være for folket og tjene arbeiderklassen, og i følge Solstad svekket ikke det romanenes kunstneriske verdi.
I romanene «Gymnaslærer Pedersens beretning …» fra 1982 og «Roman 1987» fra 1987 spiller AKP(m-l) en annen rolle. Hovedpersonene Knut Pedersen og Fjord ser på åra i AKP(m-l) i tilbakeblikk og beretter om partiet med både humor og respekt, uten at noen av disse romanene kan kalles noen oppgjørsromaner.
På nittitallet skjer det en romanteknisk forandring i Dag Solstads forfatterskap, den ytre handlinga blir redusert til et minimum og romanen kretser rundt betydningsmetta situasjoner. I «Ellevte roman, bok atten» er det bildet av Bjørn Hansen i rullestol det blir kretsa rundt, i «Genanse og verdighet» er det lektor Elias Rukla som ikke makter å slå opp paraplyen sin i skolegården og i Professor Andersens natt så er det et drap som Andersen er vitne til, men ikke melder til politiet det blir kretset rundt. Felles for nittitallsromanene til Solstad er også temaet. Kommersialiseringa og forfallet i kulturen, og hvordan hovedpersonene blir stående utenfor sin egen tid og ender opp som tilskuere til virkeligheten rundt seg.
Bibliografi
1965 Spiraler (Novellesamling) 1967 Svingstol (Prosatekster) 1968 Georg: sit du godt? (Skuespill med Einar Økland) 1969 IRR! GRØNT! (Roman) 1971 Arild Asnes, 1970 (Roman) 1974 25. septemberplassen (Roman)1975 Kamerat Stalin, eller familien Nordby (Skuespill, bestillingsverk, aldri satt opp) 1977 Tilbake til Pelle Erobreren (Artikler) 1977 Svik. Førkrigsår (Roman) 1978 Krig. 1940. (Roman) 1980 Brød og våpen (Roman)1981 Artikler om litteratur 1966-1981 1982 Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (Roman) 1982 VM i fotball 1984 (sammen med Jon Michelet) 1983Sleng på byen (Prosastykker) 1984 Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (Roman) 1986 VM i fotball 1986 (med Jon Michelet) 1987 Roman 1987 (Roman) 1990 VM i fotball 1990 (med Jon Michelet) 1990Medaljens forside (Bestillingsroman i anledning Akers 150-års jubileum) 1992 Ellevte roman, bok atten (Roman) 1993 14 artikler på 12 år 1994 VM i fotball 1994 (med Jon Michelet) 1994 Genanse og verdighet (Roman) 1995 Samlede verker 1965 - 1995 (CD-ROM) 1996 Professor Andersens natt (Roman) 1999 T. Singer (Roman) 2002 16.07.41 (Roman) 1993-2004 Artikler (oktober)
Priser
1969 Kritikerprisen 1982 Språklig samlingslitteraturpris 1989 Nordisk Råds litteraturpris (for Roman 1987)1992 Kritikerprisen 1996 Doblougprisen 1996 Gyldendal-prisen 1998 Brages hederspris 1999 Kritikerprisen
Arild Asnes, 1970
«Arild Asnes, 1970» (1971) handler om den unge, intellektuelle forfatteren Arild Asnes inntreden i den kommunistiske bevegelsen i Norge. Vi følger Arild Asnes fra han ankommer Oslo i Februar 1970, etter et lengre utenlandsopphold, til han i November selger den marxistisk-leninistiske arbeideravisa Klassekampen på oppdrag fra partiet. Romanens klimabakgrunn er 1970-tallets Norge og den repolitisering av samfunnet som finner sted på denne tiden, en repolitisering som Dag Solstad selv var en del av. Dag Solstad har selv sagt at «Arild Asnes, 1970» var en politisk selvbiografi. «Arild Asnes, 1970» er en av de mest leste og omdiskuterte bøkene i Norge etter krigen. Boka har vært heftig diskutert helt fram til i dag. Sist gang boka ble høylytt diskutert var sommeren 2003. Da var det, for å sitere Tore Renberg, umulig å åpne ei norsk avis uten å lese om Arild Asnes.
Handlingsreferat
Det er likevel umulig. Jeg må vekk herfra
Romanen begynner med at Arild Asnes vender hjem til Oslo etter et lengre opphold i Spania. Han ankommer med tog etter en to døgns reise gjennom Europa. Han merker fort at noe ikke er som før han forlot Oslo. Når han dro var det en optimisme blant de intellektuelle, en forandringstro som hadde blitt styrket av studentopprøret i Paris i 1968. Når han kom tilbake var denne følelsen byttet ut mot oppgitthet og håpløshet over å befinne seg på utenfor de store begivenheter som finner sted i Kina. Arild Asnes er uavhengig sosialist og føler et hat mot det norske samfunnet, mot seg selv fordi han er borgerlig. Og han føler seg ufrivillig som en del av det borgerlige samfunnets bærebjelker. For som frittalende, intellektuell forfatter er Arild Asnes med på å bevise friheten i samfunnet. Hver gang han åpner munnen beviser han at han er fri i det samfunnet han ønsker å bekjempe. Arild Asnes finner seg en bolig i Jens Bjelkesgate, der sitter han og tenker på disse tankene og går lange turer i Oslos gater og parker. Han begynner å skrive ei bok som skal hete «Ambivalens». Bok skal handle om tre intellektuelle som planlegger å rane Homansbyen postkontor.
1. Mai 1970
Arild Asnes er fattig, lutfattig. Han har knapt nok til å overleve. I slutten av April blir han forespurt av en kollega om han blir med i demonstrasjonstog for egne krav, forfatterkrav, på 1. mai. Det var Arild Asnes interessert i. 1. mai går Arild Asnes i seksjonen til fattige forfattere i 1. maitoget under parola FORLAGENE BLIR RIKERE OG RIKERE. FORFATTERNE FATTIGERE OG FATTIGERE. Etter toget er det fest i Aulaen på Universitetet. Aulaen er kledd i sosialistisk estetikk, og Arild Asnes blir beveget av det og alle talene. Når han forlater festen har han et nummer av den marxistisk-leninistiske avisa Klassekampen i frakkelomma. Arild Asnes har også tidligere vært i kontakt med den organiserte sosialismen, da som medlem i Sosialistisk Studentlag på Blindern og som aktiv tilskuer i Studentparlamentet. Dette får vi innsikt i i et tilbakeblikk, eller fortidsminne, åtte år før romanens tidsrom.
Den lange sommeren
Dagen etter 1. mai avfeier Arild Asnes opprømtheten fra dagen før med ord som romantisk, overspent og latterlig. Men opplevelsen virket inn på ham, han anser seg ikke lenger som en absurd person. Arild Asnes er på vei ut av en ting og inn i en annen, han er på vei ut og bort fra de uavhengige sosialistene og den borgerlige intellektualisme, og på vei til å bli kommunist. Arild Asnes innser at han begynner å bli voksen og han ønsker så inderlig å bli et anstendig menneske, men innser at det ikke er mulig innenfor det kapitalistiske samfunnet. Og denne sommeren begynner han å luske rundt de stedene SUF(m-l) oppholder seg og han leser det han kommer over av marxistisk-leninistisk litteratur. Den nye overbevisningen fører også til at romanen hans endrer karakter. Den skal nå handle om «frihetens helvete i det kapitalistisk-demokratiske Norge, sett fra de intellektuelle, de kritiske, de privilegertes side». Men det har ingenting med arbeiderklassen å gjøre og Arild Asnes kommer seg ikke videre, han har mistet sin forfatterstemme. Den sommeren reiser Arild Asnes til Gøteborg sammen med en gammel venn fra gymnastiden han tilfeldigvis møtte på gata. I Gøteborg slår de seg løs, de fester på havet mellom Gøteborg og Frederikshavn. En stor båt full av dansende mennesker. Det spises og drikkes i store mengder, dansesalongene er fulle av mennesker som sitter og ligger i sofaene. Pyntede unge voksne og fulle ungdommer om hverandre. Dagen etter drar han hjem, med tog fra Stockholm. Arild Asnes forstod ikke Suffernes forhold til Kina, han forstod ikke den kinesiske utopien. For å forstå Kina begynte Arild Asnes å studere tidsskriftet «Kina i dag». Men Ikke før han leste om postbudet Chao Ching-chuan forstod han Kina og Mao. Chao Ching-chuan var et postbud som brukte Formann Maos filosofiske tenkning i postombæringen. Chao Ching-chuan brukte Maos tenkning til å vekke «døde» brev til live igjen. Dette kan Arild Asnes begripe. Maos formuleringer er enkle fordi verden kanskje ikke er så avansert som Arild Asnes har forestilt seg. I midten av august innser Arild Asnes at han må bli kommunist.
I Historien
Arild Asnes slutter seg til en marxistisk-leninistisk organisasjon, M-L gruppene(MLG), og deltok på en studiesirkel i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Det var sju menn som deltok på studiesirkelen. Arild Asnes ønsker å beholde en distanse til den marxist-leninistiske bevegelse, men han innser at det er umulig. For virkeligheten er en altomfattende klassekamp, og for å være nyttig i klassekampen må Arild Asnes slutte seg fullt og helt til arbeiderklassen og den marxist-leninistiske bevegelse. Studiesirkelen fortsetter hele høsten, og Arild Asnes deltar med stor iver. Og En dag i November har studiesirkelen kommet til veis ende. Nå skal Arild Asnes selge Klassekampen på Ammerud, tid for agitasjon, tid for propaganda.
Persongalleri
Det er bare en person i boka som er nevnt ved navn, nemlig hovedpersonen selv, Arild Asnes. Arild Asnes er en 28 år gammel intellektuell forfatter og uavhengig sosialist. I boka gjennomgår han ei eksistensialistisk krise som resulterer i at han som en siste utvei går inn i ml-bevegelsen. Her finner han et nytt politisk ståsted og et nytt språk som kan fortelle det han føler om friheten i verdens frieste land. Andre personer som er nevnt i boka blir vi ikke kjent med. De er kulisser for Arild Asnes eksistensialistiske dilemma. Arild Asnes gamle klassekamerat som han blir med til Sverige får vi vite ingenting om. Han er kort fortalt et verktøy Dag Solstad bruker for å kunne flytte Arild Asnes til Sverige. Lederen av studiesirkelen, personen F, blir vi ikke kjent med, han er også en kulisse, han er stereotypen på en høyt skolert ml’er. Han blei overbevist kommunist som 16-åring og har siden da kjempet arbeiderklassens kamp og skolert seg i arbeiderklassens egne teori (marxismen).
Analyse
«Arild Asnes, 1970» er skrevet i en 3. persons personal synsvinkel. Historia blir fortalt av forfatteren som har full tilgang til Arild Asnes’ tanker. Forfatteren videreformidler hovedpersonens tanker til oss. Romanen har svært få av romanens kjennetegn, det er ingen dialoger, nesten ingen handling og ingen spenningstopper. Romanen er ei historie om hovedpersonens politiske og filosofiske omveltning. Historia foregår i hovedpersonens tanker. Det er hovedpersonens tanker som driver historia videre. Romanen tar opp i seg mange essayistiske trekk og er på mange måter et langt essay. Romanen er en drøftende tekst. Hovedpersonen diskuterer frem og tilbake med seg selv og tar opp dualistiske følelser og sitt eget ambivalente forhold til Kina og Europa. Romanen har også mange bilder, metaforer og kontraster, dette er typiske essaytrekk. Klimabakgrunn «Arild Asnes, 1970» er skrevet i samme periode som den tar utgangspunkt i og av en forfatter som har samme litterære og politiske bakgrunn som hovedpersonen i boka. Dag Solstad har selv uttalt at «Arild Asnes, 1970» er en politisk selvbiografi, man kan strekke det så langt at man kan si at Arild Asnes er Dag Solstad. Bokas klimabakgrunn er den repolitisering av samfunnet som fant sted fra midten av 60-tallet og utover 70-tallet. Det var i en tid hvor flere samfunnsgrupper blei underlagt lønnsarbeidet, behovet for kvalifisert arbeidskraft for å sikre den enorme økonomiske veksten på 60-tallet var økende og under parola likhet gjennom utdanning fikk småborgerskapet og den høyere arbeiderklassens barn tilgang til høyere utdanning. Gjennom utdanningsinstitusjoner ble ungdom som tidligere hadde hatt liten kontakt med hverandre nå samla over lengre tid. For første gang ble det dyrket en ungdomskultur. Ungdom ble en egen gruppe, med egen musikk og klesstil som var i opposisjon til foreldregenerasjonen. Dette ble et antiautoritært ungdomsopprør som manifesterte seg i hippiebevegelsen i USA og mer systemkritiske bevegelser i Europa. Der hvor hippiebevegelsen var et individuelt opprør mot livsformer var det europeiske opprøret en kollektiv politisk kritikk av selve samfunnssystemet. Det europeiske ungdomsopprøret fikk stor oppslutning når Vietnamkrigen brøt ut. Det var samtidig som kulturrevolusjonen i Kina oppstod, noe som ungdomsopprøret tok opp i seg. Politisert ungdom så sammenhenger mellom studentopprørene og den antiimperialistiske bevegelsen og de så hvordan bestående samfunnssystem reagerer med vold når det føler seg truet, og fikk på den måten en bevissthet for likhetene mellom seg selv og den tredje verden. På denne tiden ble marxismen gjenoppdaget i akademia, noe som førte til at ungdom fikk en forståelse av arbeiderklassen som revolusjonært subjekt og en ny historieforståelse hvor klassekamp er det som fører verden videre. Dette var den nye venstresida. I Norge var den nye venstresida i stor grad SUF(m-l). SUF(m-l) var kritiske til NKP og Moskvakommunismen, de var kritiske til sosialdemokratiet og til fagforeningshierakiet. Selv om SUF(m-l) var skapt av studentopprøret representerte de også et brudd med dette opprøret. Mens studentopprøret var et grunnleggende antiautoritært opprør så utviklet SUF(m-l) seg til å bli autoritært. Både politisk og organisatorisk. Arild Asnes’ dannelsesprosess Arild Asnes’ dannelsesprosess begynner når han sulten på kunnskap kommer til Oslo som 20-åring. Han melder seg inn i Sosialistisk studentlag og gjennomgår en grunnsirkel i marxisme-leninisme som han ikke får mye ut av fordi det i stor grad var fysikkstudenter som styrte skoleringen, og de brukte begreper og kunnskap fra sin studie i fysikk som bakgrunn for å forstå marxismen. I Sosialistisk studentlag fikk han heller ingen oppgaver eller verv. Han kom på møter, men deltok i liten grad i diskusjonene. Han var også aktiv tilskuer i Studentersamfundet, her opplevde han en kunnskapsverden som langt overgikk hans. I ingen av miljøene deltar Arild Asnes aktivt. Han er en tilskuer som er utenfor begivenhetene.
Han hadde en voldsom grådighet på intellektuelle sysler, sultefôret som han var på det , og han leste, gikk på foredrag, på møter, overvar debatter, tenkte kloke tanker, sa lite, men sugde til seg, sugde og sugde.(s. 57)
Studentersamfundet oppfatter han som en fremvisning av den høyeste dannelse. Manifestasjonen av denne dannelsen er når de to formannskandidatene, med betydelige politiske uenigheter, spiller Beethovens måneskinnsonate firhendig på samme piano. Politiske motsetninger blir trengt til side av dannelsen, kulturen og fornemheten. Også diskusjonene i studentersamfundet blir for Arild Asnes en fremvisning av den høyeste dannelse. Etter hvert forvandler Arild Asnes’ grådighet etter kunnskap og forståelse seg til intellektuell streben. Han beundrer de intellektuelle i studentersamfundet og studentlaget så mye at han ikke evner å mobilisere noe kritiske holdninger overfor de politiske teorier som blir formidlet til ham. Her viser det politiske problem seg å være et personlighetsproblem, et spørsmål om intellektuelt nivå og autoral dannelse. Kunnskapstilegning og intellektualisering handler ikke om innsikt men om kompetanse. Det er ikke for Arild Asnes og studentmiljøet om å gjøre å forstå og tilegne seg kunnskap om emner, men om å overtale motstanderen og vinne diskusjonen. Men Arild Asnes’ beundring blir omgjort til aggresjon og bitterheten når han innser at han ikke har noen funksjon i noen av miljøene. Han er bare til stede og blir ikke bedt om gjøre noe som helst, han føler seg unyttig. Dannelsesprosessen går gjennom hele romanen. Fra begynnelsens nagende følelse av å være utenfor de store begivenheter og oppvåkning fra studentopprørets positivitet, via tilbakeblikket til studenttilværelsen og helt til innlemmelsen i SUF(m-l). Innlemmelsen i SUF(m-l) representerer dannelsesprosessens fullførelse. Ved innlemmelsen i SUF(m-l) kommer Arild Asnes innenfor de store begivenheter, representert ved kulturrevolusjonen i Kina. Det kan sies at man i romanen kan se en romstruktur. Arild Asnes er utenfor hendelsene i studentersamfundet, han er utenfor i studentlaget og han er utenfor de store begivenheter. Men ved innlemmelsen i SUF kommer han innenfor Kina og blir en del av de store begivenheter i hans tid, derav siste kapittels navn, I Historien.
Han tenkte det flere og flere viste: At de levde samtidig med de største begivenhetene i menneskehetens historie, og som fjerne betraktere til dem. Uten å skjønne det. (s. 19)
For Arild Asnes ser ikke på Kina bare som åsted for de store begivenheter, men også som fremtiden. Det fører til en avmaktsfølelse hos Arild Asnes, han føler at Europa er utlevert til det som skjer i Kina. Kina er på vei mot fremtiden, mens Europa er fastlåst i kaos og forråtnelse, representert ved togenes jagende bevegelser gjennom Europa og togenes gule lysblaff.
Togene. Hver natt skrangler togene innover Europa, fram og tilbake, opp og ned langs sentrale strøk, uler gjennom utkantene, i syd, i øst, i nord, i vest. Togene. Hver natt jager de opp og ned de opptrukne sporene som binder Europa sammen til et legeme, jager gjennom natta, sprer ut sine gule lysblaff, som feber. (s. 7)
Ved å gå inn i SUF(m-l) går han også inn i historien og blir en del av de store begivenheter ved at han omgjør Kinas erfaringer til sine erfaringer. Europas dekadanse og Kinas utopi Reiser gjennom landskaps kommunikasjonslinjer kan ofte tolkes som bilder på kroppslig tilstand. I romanens åpningspassasje er dette veldig tydelig. Europas legeme er bundet sammen av jernbanespor. Åpningspassasjen skal både representere Europas dekadanse og kaos, samtidig som den legger opp til at Arild Asnes er en del av Europas skjebne og kropp ved at han følger togets rytme. Han faller inn i togets rytme. Våkner på de store stasjonene, sovner på de store stasjonene, faller inn i togets bevegelser. Jernbanelinjene kan tolkes som kommunikasjonsbaner i kroppen og det gule lysblaffet (som feber) representerer Europas sykdom. Togenes rastløse, skranglende og jagende bevegelser kan representere kroppens kamp mot sykdommen. Men togene er fastlåst, de kan bare bevege seg på ferdig opptrukne spor i et lukket system, noe som representerer Europas fastlåsthet og mulige død. Kinas kropp er representert ved elvene og gir Kina helt andre egenskaper enn Europa. Der Europa er fastlåst i mentale tankebaner representert ved jernbanenettets fastlåsthet og lukkede system er Kinas elver bilder på en levende kropp i forandring. Der Europas jernbanenett kan bli sett på som kroppens nervesystem er Kinas elver et bilde på kroppens blodårer. Elvene tilhører heller ikke et lukket system, de munner ut i havet og tar del i et større kretsløp og blander seg med noe utenfor seg selv og tar del i en forandrende prosess som sliper til stein, runder formene, forandrer, forandrer. Elvenes bevegelser blir beskrevet som seigt, dorskt og rolig. Elvene er harmoniske og rolige, i motsetning til togene som er jagende og rastløse. Kina og Europa blir i denne kroppslige metaforforestillingen to forskjellige bilder av kroppen og dens forhold til omgivelsene. Europas kropp er fastlåst i gamle mønstre, og her befinner Arild Asnes seg. Kinas kropp er harmonisk og i samspill med omverdenen. Det anstendige liv Arild Asnes lengter etter et anstendig liv. Han ser at folket i Kina lever et anstendig liv, og tanken på at han aldri vil få oppleve Den Sosialistiske Arbeiderstat Norge gjør ham trist og fylt av en bunnløs sorg. Arild Asnes’ lengsel etter et anstendig liv viser at det er en indre kraft som driver ham mot den politiske utopien som Kina og ml-bevegelsen representerer. Men at Arild Asnes er drevet av en indre eksistensialistisk uro betyr ikke at han er blind for den ytre verden, for hans anstendighet avhenger av en utopi om en mer rettferdig verden, denne rettferdige verdenen er beskrevet som «at ingen som gjør et ærlig arbeid skal bli utbyttet, undertrykt»(s. 172). Når Arild Asnes oppdager at tiden tærer på hans ytre så øker lengselen etter et anstendig liv. Han innser at «reisen mot døden er allerede begynt»(s. 86) og for ham betyr det «alvor, ubønnhørlig alvor, alvor koste hva det koste ville»(s. 86). Arild Asnes oppfatter livet som en reise mot døden. Oppfatningen av livet som reisen mot døden er velkjent i retorikken. Det kalles memento mori, husk at du skal dø. memento mor fikk en oppblomstring i barokken og stod sentralt i den religiøse bevisstheten. Kroppens forfall var en påminnelse om at det jordiske livet var tomt og verdiløst og at det egentlige livet ventet i himmelen. Dorothe Engelbretsdotter, vår store salmedikter ved siden av Petter Dass, sier det slik i salmen Siælens Sang-Offer:
Alle Verdslige Ting forgaar,
Jeg til Herlighed opstaar,
Naar Gud ved Basunens Lyd,
Kalder mig til Evig Fryd.
Livet på jorden er begrenset og trått, det er i himmelen man oppnår Evig Fryd. Arild Asnes har et lignende forhold til utopien Kina. Han har innsett at han ikke kan leve et anstendig liv under kapitalismen og at det er under kommunismen han kan oppnå et anstendig liv. Barokkdikterne beskrev ofte livet på jorden som en reise mot himmelen. I marxistisk teori er kapitalismen en historisk fase som nødvendigvis må ende i en sosialistisk revolusjon som vil lede til frihetens rike, kommunismen øverste nivå. For barokkdikterne var meningen med livet å oppnå frelse for å komme til himmelen, for Arild Asnes blir livet en kamp for å oppnå anstendighet før han blir innhentet av døden. Friheten Arild Asnes lider av et frihetsproblem. Han ser på seg selv som et av de frieste mennesker i verden. Han kan skrive hva han vil og få dette på trykk, han kan si hva han vil, han kan bevege seg hvor han vil og han kan gjøre som han vil. Som en borgerlig intellektuell forfatter er han blant de privilegerte frie. Men likevel finner han friheten problematisk. For hver gang han åpner munnen, hver gang han har en kronikk på trykk i Dagbladet, hver gang han gir ut ei bok og hver gang han får snakke på TV så bekrefter han at han lever i verdens frieste land. Han føler at han blir tatt til inntekt for det borgerlige demokratiet, at han forsvarer det systemet han vil knuse når han åpner munnen.
Hvordan var Arild Asnes nødvendig(for kapitalismen. min anm.)? Jo, ved at han hver gang han åpnet munnen, hver gang han satte seg ned ved sin skrivemaskin og skrev en linje[…], eller hva som helst annet, bare det var samfunnskritisk nok, avslørende nok[…]. Hver gang han gjorde dette, befestet han det samfunnet han fordømte. Hver gang han åpnet munnen vitnet han til fordel for borgernes stat. Arild Asnes var fri.
Selv om Arild Asnes har frihet til å si hva han vil, når han vil, så blir ikke meningene hans oppfattet utenfor en, i følge Dag Solstad, kulturghetto. Så uansett hva han sier så gjør det ingen forskjell, for det er bare en liten krets med intellektuelle akademikere som får med seg hva han har å si. Som nevnt tidligere så mister Arild Asnes språket sitt og han mister muligheten til å opptre som kritisk intellektuell på grunn av inntrykket den kinesiske utopien har gjort på ham. Språket hans er så privat i sin kvalme at det ikke kan bære. Arild Asnes reagerer med kvalme på sin situasjon, han prøver å brekke seg for å kvitte seg med sine mentale stengsler som blant annet hindrer ham i å få et nytt språk og som hindrer ham i å komme på innsiden av den kinesiske utopien. Begivenhetene i Kina gjør det for Arild Asnes håpløst å skulle være en uavhengig sosialist. Dag Solstad sa i et intervju til NRK i 1971 at å være en såkalt uavhengig sosialist i seg selv var en selvmotsigelse da en sosialist kjemper kollektivt i et parti eller en gruppering for å endre samfunnet.
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land
«Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» er av Solstads mest tilgjengelige romaner. Den er humoristisk, har en 1. persons synsvinkel og er tematisk mindre kompleks enn Solstads tidligere romaner, alt dette gjør det lettere å lese «Gymnaslærer Pedersen» enn hans tidligere romaner. Romanen kom ut i 1982 og fikk overveldende mottakelse. Den fremstår i dag som et av Dag Solstads hovedverker. Romanen blir ofte betegnet som en oppgjørsroman. Dette har Dag Solstad motsatt seg og har uttalt at han skrev romanen i en «dyp kjærlighet til partiet(AKP(m-l))». I anledning filmatiseringen av romanen har betegnelsen oppgjørsroman igjen blitt festet ved «Gymnaslærer Pedersen». Nesten alle tabloide filmanmeldere har betegnet filmen som et oppgjør med AKP(m-l), i Dagbladet har filmen til og med blitt kritisert for å ha vært for svak i sin kritikk. Men dette kan selvsagt komme av at Dagbladet er over middels opptatt av AKP, oppgjør og anger. Jeg vil i analysen av romanen vise at den på ingen måte er noen oppgjør med forfatterens politiske «fortid» (Solstad var medlem av AKP mens og etter han skrev romanen).
Handlingsreferat
«Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» begynner ved at fortelleren utreder kort om Norges høyst særegne historie. Her blir situasjonen i Norge i dag betegnet som «Det Norske Under» og fremholdt som et av verdens aller beste samfunn å leve i, men som likevel har en sterk marxist-leninistisk bevegelse som ønsker å styrte systemet i en revolusjon, væpna som sådan. Fortelleren er selv en del av denne bevegelsen og ønsker med denne boka å forklare hvorfor han er det. Selve historien begynner i sedvanlig Solstadstil med at en ung intellektuell mann stiger at et tog og kommer til en ny by hvor handlingen i romanen vil foregå. Den unge intellektuelle mannen heter Knut Pedersen og kommer til Larvik i 1966, 28 år gammel og nybakt lektor, for å gå i gang med sin gjerning som gymnaslærer i historie og religion ved et at Larviks gymnas. Knut Pedersen har ingen drømmer om å finne «Lykka» eller bli en stor forfatter, han vil bli alminnelig, leve et ordinært liv med jobb, bolig, lønnskonto og banklån. Den første tiden i Larvik frekventerer Lektor Pedersen Larviks sjekkesteder med fitte i blikket, som oftest uten resultat. Kjærligheten finner han på biblioteket i bibliotekaren Lise Tanner. Kjærligheten til Lise Tanner manifesterer seg i et ekteskap og barn etter kort tid. I 1970 har hans drømmer gått i oppfyllelse, han har kone, barn, god jobb og fire-roms leilighet. Ungdommen rundt 1970 mener han var strålende, i motsetning til det krapylet som befolker pultene på det punktet i tida Knut Pedersen beretter fra. Hans beste klasse var 2Ra, det var en våken klasse som møtte hans kunnskapsformidling med en sunn skepsis. De som var mest aktiv og synlige var de radikale, de med avlagte militærjakker og langt hår. Disse var ledet av en kortklipt gutt ved navn Werner Ludal, som skal vise seg å spille en viktig rolle i romanen. En dag i Februar skal lektor Pedersen undervise 2Ra i parlamentarismens innførsel i Norge, men denne undervisningstimen blir ikke helt som planlagt for lektoren. Werner Ludal avbryter og spør Pedersen om han vet hva bestefaren hans stemte ved valget i 1851. Det vet ikke Pedersen, og Werner Ludal sier at bestefaren ikke stemte på Sverdrup, at han ikke stemte i det hele tatt, fordi han ikke hadde stemmerett og at det samme trolig gjelder de fleste i klassen. Dette utbruddet resulterer i en diskusjon som til slutt ender med at elevene sitter på gulvet og diskuterer, og på slutten av timen reiser seg og synger en sang i solidaritet med Vietnam, Lektor Pedersens videre undervisning i 2Ra blir nå oftere og oftere diskusjoner mellom Pedersen og Ludal. Werner avbryter nesten hver time og snakker om folkets seier i Kina, klassekamp og monopolkapitalismen og USA-imperialismen. Nå begynte AKPerne å komme på døra for å selge Klassekampen og samle inn penger til streiker og FNL. Lektor Pedersen liker disse besøkene, og han bruker mye tid på å diskutere med AKPeren Jan Klåstad i døråpninga. I mange måneder diskuterer de væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Og på seinhøsten 1970 så trer Knut Pedersen inn i den nye kommunistiske partiet. De første fire åra som kommunist brukte Pedersen mye tid på å bli arbeider uten å være det. Han tar etter Jan Klåstad, og betegner seg selv som «arbeiderklassens ape». I August 1974 kommer den nyutdanna legen Nina Skåtøy til Larvik for å avtjene sin turnustjeneste ved Larvik Sjukehus. Hun er fra Oslo, 26 år og partimedlem. I tida framover nærma Knut Pedersen og Nina Skåtøy hverandre. De møttes som oftest i politiske sammenhenger, første gangen de møtes privat var en dag i September på Domus under en handletur. Nina Skåtøy har kjøpt ei plate, Vømmøl, og spør Pedersen om han blir med hjem til henne og hører på den, noe han takker ja til. Straks de kommer innenfor døra til Nina Skåtøy kaster hun seg over ham og de elsket i hennes seng. Dette var begynnelsen på et forhold mellom Nina Skåtøy og Knut Pedersen. De holder forholdet skjult, men stjeler til seg øyeblikk både i partisammenheng og privat. Dette varer helt til en konferanse i regi av Vestfold AKP på en campingplass i Sverige. Her slår de seg fullstendig løs og har seg hver natt og også om dagen. Men natt til søndag, når Knut Pedersen tar Nina Skåtøy bakfra opp mot et tre og hikster «Detta ville Mao ha likt» så blir det for sterkt for Nina Skåtøy. Dagen etter tar hun selvkritikk i plenum for å ha utnytta partiet til å ha et kjærlighetsforhold til en gift mannlig kamerat, «kamerat Eivind». Nina Skåtøy holder så en flammende tale om partiets nødvendighet og at partiet må ta opp at hun og «kamerat Eivind» har misbrukt partiet. Etter denne flammende talen reiser også Knut Pedersen seg og øver selvkritikk. Dagen etter konferansen møtes Nina Skåtøy og Knut Pedersen på Domus kafé. Her ber Nina Skåtøy om at Knut Pedersen går tilbake til sitt ekteskap og ordner opp i det, hun gir ham intet håp om at deres forhold kan gjenoppstå, det er ferdig. Knut Pedersen derimot går hjem og meddeler sin kone at han ønske skilsmisse. Han flytter ut og leier seg en hybel i kjelleren til en kollega. I tiden som kom tilba Knut Pedersen Nina Skåtøy, som venn og som kamerat og han elsket henne på avstand. Ved å være mye sammen med Nina Skåtøy så oppdager Knut Pedersen at han tilber en puritaner med en aura av smålighet, intoleranse og surhet som elsker det kontrollerte liv. På våren det året, 1975, blei Kampuchea frigjort og amerikanerne blei kasta ut av Vietnam. Det blei mobilisert til anti-imperialistisk 1. maitog, Larvik AKP(m-l) mobiliserte hardt, men bare 60 personer møtte opp, det fikser Nina Skåtøy ved å også telle barnevogner. Der Knut Pedersen kom til 61 personer, kom Nina Skåtøy til 85. Dette tallet forteller hun til alle og enhver og ringer det egenhendig inn til Klassekampen. 61 blir glemt, 85 huska. Noen måneder senere tok Nina Skåtøy det store spranget, hun slutta som lege og ble «arbeiderske». Hun orka ikke lenger å stå utenfor arbeiderklassen, hun satsa alt på arbeiderklassen og blei derfor arbeider selv. Man hadde funnet ut at klassesammensettingen i partiet var for dårlig, det var for mange småborgerlige intellektuelle, og om partiet blei dominert at småborgerlige så ville partiet også bli småborgerlig. Ganske kjapt begynner flere i Larvik AKP(m-l) å selvproletarisere seg, Knut Pedersen nekta, uansett hvor mye de proletariserte forsøkte å lokke ham ut i det ukjente så nekta han. På denne tida erklærte AKP(m-l) at det var stor krigsfare, at 3. verdenskrig ville bryte ut og at det trolig ville være Sovjetunionen som ville angripe og okkupere Norge. Partiet hevda også at en norsk frigjøringskrig måtte føres av et kommunistisk parti som var likt AKP(m-l). Troen på krigen førte til en skjerpa sikkerhetspolitikk i partiet og en årvåkenhet mot revisjonister og kontrarevolusjonære i egne rekker. Knut Pedersen blir utnevnt til Larvik AKP(m-l)s talsperson, noen han tror er et pek fra de andre. Hans navn blir stilt til disposisjon for partiet, han blir Larvik AKP(m-l)s navn utad. Ofte kunne Knut Pedersen lese i Østlands-Posten uttalelser i hans navn som han aldri hadde uttalt, men som han syntes var bra sagt, alltid fornuftig. Sommeren 1977 skal Knut Pedersen på Rød Front sommerleir på Håøya, midt i Oslofjorden. Knut Pedersen, Nina Skåtøy og Werner Ludal sykler til øya, krigsfaren hadde gjort AKP(m-l) til et syklende parti. Det var 10 mil til Håøya, de milene blei tilbakelagt med godt humør og når de etter 4-5 timer ankommer brygga ved Sætre hvor de skal bli fraktet med båt over til øya, finner de tre syklende det for godt å også sykle den siste biten over til øya. Sommerleiren forløp med høy sinnsstemning for Knut Pedersen, sommerens vakreste eventyr. På høsten etter sommerleiren ble det streik på Elkem-Rockwool. En streik mot Kleppe-pakka, det monopolkapitalistiske konsernet Elkem-Spigerverk og regjeringa samt alliansen LO og NAF(norsk Arbeidsgiverforening). Streiken varte i fire uker og var ulovlig. Streiken varte helt til ledelsen på Elkem-Rockwool sendte et brev til samtlige arbeidere om at hvis de ikke var å innfinne på jobb mandag klokka 6, så var det å anse som en oppsigelse. Werner Ludal var svært bitter da. Først trodde Knut Pedersen han var bitter over å ha tapt en streik, men senere forstod han at det ikke var tapet som betydde noe, men pengene. Werner Ludal hadde streika for pengene, han var nyetablert, med bortkasta studielån og tjente dårlig, han trengte pengene. På denne tiden skjer det også ting i Kina. Mao dør, utopiene faller. Og det uten at AKP(m-l) tar konsekvensene av det. De fulgte med på hva som skjedde med interesse, men så ikke at utopienes fall angikk dem, men fortsatte stort sett som før, bare med et annet bilde av Kina. Nina Skåtøy forsatte også som før, med et slitsomt liv på fabrikken hun aldri ble akseptert på, fabrikken der hun aldri fikk utretta noe som helst. De andre arbeiderne så på henne som legen, ikke som arbeideren Nina Skåtøy. Dette tok hun personlig, hun la skylda på seg selv, og kritiserte seg selv for å ikke ha gjort en god nok jobb, og hun forsatte ufortrødent videre. Men etter hvert så går flere og flere av de proletariserte ut av fabrikkene og tilbake til sine intellektuelle yrker. På denne tiden begynte partiet å demokratisere seg, noe som ble hilset med stor begeistring blant kadrene, også Nina Skåtøy, selv om hun var for firkanta til å omstille seg og blir følgelig gjort til latter i Larvik AKP(m-l), siden hun henger igjen i tapte utopier. Knut Pedersen stiller seg da ved Nina Skåtøys side og blir hennes ridder, han forsvarer henne i alle situasjoner og er hennes følgesvenn. Nina Skåtøy innser etter hvert at hun har satset alt på feil hest og tapt, for hun får ikke gjennomslag for noe på fabrikken og legekarrièren hennes er tapt. Nina Skåtøy mener hun ikke kan snu, at det som fikk henne til å begynne på fabrikken var så stort at det ikke kan erstattes. Et par uker senere tar Nina Skåtøy selvmord, hun skyter seg selv med pistolen sin. Knut Pedersen kan fortelle at det ikke rystet ham, han ble overrasket, men ikke skaka. Våren 1980 var Knut Pedersen temmelig deprimert, han så tegna i tida og han mintes skuddet og han lurte på om han levde på en illusjon. Maska ble holdt, Knut Pedersen terpa på at kommunismen var mulig, vakker og nødvendig. Men en dag fikk han beskjed om at Werner Ludal var blitt sosialdemokrat. Som venn ble Knut Pedersen oppfordra til å oppsøke Werner Ludal for å tale han til rette, det gjorde han. Sint og oppgitt sykla Knut Pedersen mot Werner Ludals bolig, han tok seg til hodet, noe han ikke burde gjort i Larvik, bakkenes by, for det førte til at han gikk på trynet og måtte bli fraktet til sykehuset hvor det ble påvist brudd på kragebeinet. Første søndagen i juli fikk Knut Pedersen møte Werner Ludal, i bøkeskogen der de hadde hatt så mange samtaler tidligere. Werner kunne fortelle at han har forsonet seg med verden, og derfor blitt sosialdemokrat, han hadde meldte seg ut av AKP(m-l) fordi han ikke lenger var marxist-leninist, men motstander av marxismen-leninismen. Dette utdyper Werner Ludal over 12 sider hvor han gjennom historiske og vitenskaplige analyser av sosialistiske land som Kina, Sovjetunionen og Vietnam for sin del gravlegger marxisme-leninismen, sosialismen og kommunismen og forklarer sitt forhold til AKP(m-l). Han føler seg bedratt av AKP(m-l), han føler at partiet har ført ham bak lyset. Den sommeren får Knut Pedersen besøk av sin sønn Thomas, de har mye artig sammen, men Knut Pedersen gjorde seg mange sorgfulle refleksjoner de fire ukene han var sammen med sin sønn, han var mye vemodig den sommeren og ble fylt med en stor sorg når han fulgte sønnen til flyplassen. Og når sommeren var over så fortsatte Knut Pedersen som før, som en revolusjonær intellektuell i Larvik, medlem av «dette forpulte AKP(m-l)».
Persongalleri
Knut Pedersen er beretteren. Han nedtegner sin egen historie. Han er i begynnelsen av historia nyutdanna lektor som kommer til Larvik i 1968 for å undervise ved Larvik Gymnas. Når han ankommer Larvik ønsker han bare å få seg familie og bli etablert, men dette forandrer seg fort. Knut Pedersen er en av mange intellektuelle som gikk inn i den revolusjonære bevegelsen på 70-tallet. Han har indre splittelser i forhold til det å skulle være revolusjonær og han nekter å las seg sluke med hud og hår av partiet, han vil ikke bli en fantast og han vil beholde deler av sin egen identitet. Kanskje er det derfor han nekter å la seg selvproletarisere, han vil beholde en viktig del av sin individualitet, intellektualismen. AKP(m-l) var på den tiden svært anti-intellektuelt og selvproletariseringa var blant annet et resultat av dette. Knut Pedersen går isteden inn for å skape seg en arbeideridentitet i språket og bevisstheten. Han tar etter «Super-proletaren» Jan Klåstad. Knut Pedersen innser riktignok at han ikke kan bli noe annet enn «arbeiderklassens ape». Verdt å merke seg er at Knut Pedersen var Knut Hamsuns opprinnelige navn og at Knut Pedersen er navnet på hovedpersonen i Hamsuns romaner «Under høststjærnen» og «En vandrer spiller med sordin», to romaner som avsanner ideen om de store meningssammenhenger. Nina Skåtøy er romanens andre hovedperson. Hun kommer til Larvik som turnuslege og som overbevist kommunist. Hun innleder et kort og intenst forhold til Knut Pedersen, deres vennskapelige forhold varer helt til siste slutt. Nina Skåtøy er en puritaner, hun er spartansk kledd og setter partiet framfor alt. Hun er på mange måter en «super-kommunist», hun har brutt med familien for kommunismen og hun bryter også opp av sitt borgerlige legeyrke og blir arbeiderske for saka. Hun bryter av alle bånd til fortida og lar seg bruke fullt og helt av partiet. Når utopiene faller og AKP(m-l) demokratiseres og Nina innser at hun ikke har utrettet noe som proletar så utløser det en voldsom sorg hos henne. Hun har satset alt på en hest og har ingenting å vende tilbake til. Nina Skåtøy tar til slutt sitt eget liv, årsaken til det er nok mer kompleks enn at hun har satset alt på revolusjonen uten å ha oppnådd noe, selv om det nok også spiller en rolle. Lise Tanner er bibliotekar og blir Knut Pedersens første kone. Hun er et friluftsmenneske med en stor appetitt på bøker. Men Knut Pedersen forstår seg aldri helt på Lise fordi han aldri kommer innenfor henne. Han forstår ikke hva hun får ut av å lese alle de bøkene hun leser, for om han spør henne om bøkene så får han bare skoleflinke svar om hva de handler om, ikke hvordan de beveger henne. Han begynner å lure på henne, om lesingen bare er en vane. Knut Pedersen og Lise Tanner, senere Pedersen hun også, får et barn, Thomas Pedersen. Lise tar Knut Pedersens navn selv om Knut Pedersen synes hun skal beholde sitt navn. Werner Ludal er i romanens begynnelse Knut Pedersens elev i historie ved Larvik Gymnas. Han er med i SUF(m-l) og bruker timene til Knut Pedersen til å agitere for den kinesiske utopien, revolusjonen og arbeiderklassens nødvendighet. Werner er den som først vekker Knut Pedersens revolusjonære glød og senere utvikler det seg et fortrolig vennskap mellom de to. Werner kommer fra fattige kår og hans barndom har vært preget av en alkoholisert og voldelig far. Etter gymnaset og militærtjenesten så reiser Werner til Trondheim for å studere til ingeniør, men han avslutter studiene for å bli arbeider. Han leder etter hvert en streik mot hele makta i Norge, men streiken blir tapt. Han slår seg opp i fagforeningshierakiet og blir til slutt sosialdemokrat da han finner ut at han er glad for forandringene i Norge. Han innfinner seg med samfunnet og avviser marxisme-leninismen. Jan Klåstad er «super-proletaren». Han er den som kommer på døra til Knut Pedersen for å selge Klassekampen og diskutere væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Han hater alt borgerlig og liker å fortelle vitser om borgerskapets vaner. Siden Knut Pedersen anser ham som en «super-proletar» så begynner han å ape etter Jan Klåstad. Slik blir Jan Klåstad læremesteren og Knut Pedersen læregutten.
Analyse
«Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» er skrevet i førstepersons synsvinkel. Dette var første gang Dag Solstad brukte en jeg-person som forteller i en roman. Bakgrunnen for dette har Solstad forklart var at han «fikk lyst til å prøve, se hvordan det ville gå». Han fant ut at Jeg-personen «føltes veldig befriende å bruke» og at det gav han større frihet til å bestemme fiksjonen selv. Jeg-personen beretter om sin tid i AKP(m-l) fra et punkt i tida, som man etter hvert forstår er 1982. Denne synsvinkelen gir romanen et mer personlig preg og gjør det mulig for forfatteren å beskrive ml-bevegelsens dualisme med forventningene om den store utopien på den ene siden og det puritanske, selvhøytidelige og kanskje farlige på den andre siden. Ved å kretse rundt en jeg-persons tanker og splittelser trer disse punktene mye klarere fram enn om Solstad hadde brukt en annen synsvinkel. Boka er skrevet som en sammenhengende tekst, uten kapitler eller deler. «Gymnaslærer Pedersen» er en modernistisk roman. Knut Pedersen er et individ som «matres av en tristhet i sjelen»,selv om han lever i «det best tenkelige av alle samfunn». Han går inn i et revolusjonært parti, ikke bare av politiske grunner, men også av irrasjonelle og eksistensialistiske grunner, han trekkes nærmest ubevisst inn i AKP(m-l). Romanen tematiserer rundt det å være intellektuell og kommunist på samme tid, og hvilke eksistensialistiske og politiske problemstillinger som kan oppstå i en slik dualisme. Werner Ludals forklaring på hvorfor han ikke lenger er marxist-leninist er et eksempel på hvilke problemstillinger som kan oppstå på det politiske og ideologiske plan. Werners begrunnelser er ikke et svar eller Solstads mening, men det er en rekke problemstillinger som en hver kommunist må ha tenkt gjennom for å kunne fortsette å kalle seg kommunist. Knut Pedersen følger Werner Ludals argumentasjon langt på vei, men viser at han er uenig ved å forbli i partiet. Bokas historie åpner i sedvanlig Solstad-stil med en person som kommer til en by ved tog. Dette virkemiddelet bruker Solstad i mange av sine romaner. Poenget med virkemiddelet er at det skaper en forventning til til hva som skal skje og det representerer en ny start for personen som kommer med toget. Men før historia starter så føler beretteren, Knut Pedersen, at han må åpne med å fortelle om sitt lands særegne historie.
Jeg trur jeg må åpne med å si noen ord om mitt land og dets høyst særegne historie, Norge er et av verdens rikeste land, og det til tross for dets nokså malplasserte beliggenhet langt mot nord og til tross for at det fra naturens side ikke kan sies å være særlig velutstyrt, snarere er det mer dekkende å karakterisere det som et karrig land, og betegnende nok er det ikke mer enn snaue to hundre år siden det var en bortgjemt koloni for det ikke spesielt strålende europeiske kongedømme Danmark, og det blei styrt av ikke særlig lysende hoder derfra som var utdanna ved det tredjeklasses universitetet i København, og det folk som disse ikke særlig lysende hoder skulle bestyre, kan man uten å overdrive betegne som utrolig uvitende, besatt av overtru, grenseløst alkoholiserte, marta av angst og med en mangel på elementær hygiene som selv etter datidas nokså liberale målestokk måtte fortone seg som rystende. I et hvilket som helst annet folk er to hundre år et lite historisk tidsrom, men de to hundre åra siden slutten av 1700-tallet til i dag er i det norske folks historie kjennetegna av en så voldsom forandring som vel få andre folk har opplevd maken til noen sinne.(s. 5)
Denne forandringa kaller Knut Pedersen for Det Norske Under. Og dette under mener han er utilsikta konsekvenser av begivenheter langt utenfor Norges grenser, at utviklinga av kapitalismen, og senere imperialismen har falt usedvanlig heldig ut for vårt land. Denne «historietimen» skal understreke det absurde i ml-bevegelsen, at man gikk inn for væpna revolusjon i et land inne i en fantastisk høykonjunktur som hadde gjennomgått en fantastisk forandring takket være kapitalismens utvikling. Ønsket om å bli brukt Knut Pedersen forklarer noe av grunnen til at det kunne oppstå en revolusjonær bevegelse i Norge med at det sosialdemokratiske Norge ikke bød på noen utfordringer eller muligheter for forandring, at samfunnet var gått i lås, at det gikk av seg selv.
[…]Jeg kjente meg ubrukt, men jeg var ingen ubrukt revolusjonær, jeg var en ubrukt sosialdemokrat. På en måte så frista ikke livet noe særlig Hvilke utfordringer stod åpne for oss?[…]Vi skulle ikke brukes til noe. Vi levde i små ghettoer, opptatt av de essensielle spørsmåla i livet, men uten muligheter for framtida. Vi skulle ikke gå i vårt lands tjeneste[…](s. 18)
Knut Pedersen viser her at det er eksistensialistiske behov som førte til ungdomsopprøret og ml-bevegelsen. Ønsket om å bli brukt, få en bekreftelse på at en er viktig for samfunnet. Knut Pedersen skriver også om en tristhet i sjelen, som nettopp er et resultat av at en føler seg ubrukelig. Samfunnet gå nærmest av seg selv og det er ingenting «68-er» generasjonen kan gjøre som vil ha betydning for landets utvikling. Vissheten om at man som barn av imperialismen snylter på dramatiske og blodige begivenheter medvirker også til denne tristheten i sjelen og avmaktsfølelsen. Oppgjørsroman? Gymnaslærer Pedersens beretning… blir ofte sett på som et oppgjør med AKP(m-l), noe Solstad selv på det hardeste benekter. Senest i dokumentaren «Mannen uten fortid» som ble sendt på TV2 i Februar i år, benektet Solstad at romanen var et oppgjør. Han sa at han skrev romanen utfra en dyp kjærlighet til partiet han på det tidspunkt var en del av. Også romanens slutt tyder på at dette ikke er noe oppgjør. Knut Pedersen skriver at han har ført sin historie i pennen med en indre jubel og at han ingenting angrer, men føler at han har hatt ti meningsfylte år bak seg. Han gir riktignok uttrykk for at han er skeptisk til det redskap han har gitt ti år av sitt liv til, men det er det helt logisk at han gjør tatt i betraktning at han likte den skeptiske ungdommen av 1968, fordi de var skeptiske til de «sannheter» han prøvde å fylle deres sinn med. Dag Solstad har også sagt i et intervju med Bergens Tidene i anledning utgivelsen av «Gymnaslærer Pedersen» som er trykket i boken «Jeg er ikke ironisk [Samtaler med Dag Solstad]» at han de siste ti årene har forandret syn på hva som er en intellektuells oppgave. Han mener at «den intellektuelle må ha en svært kritisk funksjon innenfor egne rekker». Altså at den intellektuelles oppgave er å være en evig kritiker, en evig skeptiker som stiller spørsmål, også innenfor sitt eget politiske segment. Følgelig er det ikke noen motsetning mellom Knut Pedersens skepsis til AKP(m-l) og hans fortsatte medlemskap i dette parti. Religiøse metaforer Dag Solstad mener selv at de religiøse metaforene som fyller boken ikke er brukt bevisst fra hans side, men at språket er fullt av religiøse metaforer som han som forfatter selvsagt benytter. Jeg tror ikke det er så enkelt. Som eksempel vil jeg bruke tittelen på romanen som forteller om en «vekkelse». I protestantisk tradisjon så er vekkelse å bli vekket til religiøsitet. Personer som er blitt svake i troen kan gjennom vekkelse få nytt håp og tro sterkt igjen. Også ikke-troende kan bli vekket, man snakker om at sjelen blir vekt. Derav har man begivenheter som vekkelsesmøter som har til mål å vekke et større antall sjeler. Når man snakker om vekkelse så mener man ofte at flere mennesker blir «vekket» samtidig. I så måte er vekkelse i tittelen på romanen et bilde på at flere personer innenfor et begrenset miljø blir grepet av de samme ideer på omtrent samme tid. Dag Solstad har også uttalt at han ønsket å spille på folks populæroppfatning av AKP(m-l). Det var en typisk oppfatning at AKP(m-l) nærmest var en politisk sekt med religiøse tendenser. Miljøskildringer Historia i Gymnaslærer Pedersens beretning finner sted i Larvik og romanen er full av skildringer fra byen. I Solstads miljøskildringer er det ikke bare gater, bebyggelse, sjø og fjell som blir beskrevet, også arbeidet som blir gjort i byen blir beskrevet. Dette er med på å i større grad levendegjøre byen for leseren, også for lesere som aldri har vært i Larvik. Skildringer av industribyen Larvik er det også mange av, disse skildringene gir et mer helhetlig inntrykk av byen Larvik og det arbeidet som blir gjort der. Skildringene av varehandelen i Larvik, sammen med skildringen av industrisamfunnet Larvik gir en forståelse for hvor altomfattende den globaliserte kapitalismen er, og det gir en fornemmelse av at produksjonen av stålull i Larvik er en del av en større sammenheng, den globaliserte kapitalismen.
Det var en kald dag. Fabrikkrøyken lå over Larvik. Larviksfjorden lå kald og iset, med en tynn åpen råk som Peter Wessel eller Cort Adeler kunne manøvrere seg gjennom på vei til og fra kaia. Frostroser på Larviks ruter, og brøytekanter langs de bratte gatene i sentrum, hvor det var glatt, men strødd. I fabrikkene på Torstrand hadde arbeidet vart i flere timer. På Alfr. Andersens mek. verksted hørtes stålets sang gjennom den kalde hvite dagen(…)på Elkem-Rockwool nede på revet glødet kalksteinsovnene(…)I sentrum var butikkene åpnet, og ekspeditrisene satt ved kassene sine i trekken fra svingdørene både på Domus og Albert Bøe(…)mens husmødre gjorde seg i stand til å handle det som kunne kjøpes for penger, appelsiner fra Marokko, bulgarske epler (…).(s. 41 - 42)
Roman 1987
Da «Roman 1987» kom ut ble den hyllet av et samlet kritikerkorps som la vekt på romanens humor, ironi og letthet. Roman 1987 ble karakterisert som en underfundig og ironisk roman. Solstad ble med romanen innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for tredje gang, tidligere hadde han vært innstilt for romanene Irr!Grønt! Og Arild Asnes, 1970, men det var først med Roman 1987 han fikk prisen. Juryen la vekt på, i likhet med kritikerne, romanens letthet og ironi. Det heter fra juryen at Solstad «i et spændstig sprog med ironi, letthed og medfølelse skildrer 1960-generationens udvikling, fejltagelser og skæbner». Det legges av kritikere og juryen i Nordisk Råd opp til en lesning av romanen med etterpåklokskapens briller. Dette vil Solstad ha seg frabedt. I tiden etter utgivelsen så kritiserer Solstad en slik lesning av hans roman. Han uttaler at han ikke lo når han skrev romanen og at han ser på ironien som ei forbanning som skaper avstand mellom mennesker. Solstad ønsker å bli tatt på alvor og at man ikke leser romanen med en ironisk distanse. Romanens særhet må bli tatt på alvor. Det har jeg forsøkt å gjøre når jeg har jobbet med Roman 1987.
Handlingsrefferat
Under den bestemte forutsetning at man vil se på meg med større forståelse enn det jeg er vant med, i den forstand at man forsøker å lytte til, og ta inn over seg det jeg forteller, før man fordømmer meg, - Gjør et forsøk! For en gangs skyld! - vil jeg, en dannet mann fra Norge, født i første halvdel av det 20. århundre, men med mitt virke i annen, med oppvekst i 1950 åra, modningsår på det gyldne 60-tallet og med rike arbeidsår på det beryktede 70-tallet, nedtegne beretninga om den skjebnen som er blitt meg til del, og som jeg står fullt ut ansvarlig for. Jeg er, eller rettere sagt var, historiker. Før jeg var historiker var jeg arbeider i sju lange år, og før det var jeg atter historiker, og før det igjen faller mine studieår, men mitt voksne liv begynte da jeg den 1. august 1961 ankom Lillehammer med nordgående tog, for å tiltre en stilling som journalistlærling i Arbeiderparti-avisa Dagningen.(s. 5)
Slik begynner «Roman 1987». Beretteren begår et handlingsrefferat av den historien han vil berette oss og gir oss en rekke frampek. Romanens historie begynner samtidig som beretterens voksne liv begynner, når han kommer med nordgående tog til Lillehammer for å tiltre en stilling som journalistlærling i Dagningen. Beretteren blir i Lillehammer som journalistlærling i ganske nøyaktig ett år. I sitt virke som journalistlærling skriver Fjord, som han heter, om sport (I hovedsak fotball og skøyte), lokalpolitikk, foreningsmøter og om Lillehammers uteliv. Bokas innledende del, beretterens virke som journalistlærling, er spekket med autentiske artikler og sportsresultater fra Dagningen fra det tidsrom beretteren har sitt virke i avisa. Etter et år i Dagningen finner Fjord ut at Lillehammer ikke er et blivende sted for ham, så han flytter til Oslo og begynner på Universitetet i Oslo hvor han studerer historie og avlegger en glimrende hovedfagsoppgave om Absalon Pederssøns «Om Norgis rige». I romanen følger det en lang beretning om Fjords arbeid med hovedfagsoppgaven og hva han har lagt vekt på. Under studietiden treffer Fjord en kvinne, Mette Stang-Hansen, som han nærmest ved en feiltakelse gifter seg med etter tre uker bekjentskap. Hun er svært intellektuell og har forventninger til Fjord som han ikke klarer å leve opp til. Fjord får seg etter studietiden jobb ved Askim Gymnas, når han meddeler dette til sin kone, mette Stang-Hansen, så er det slutten på ekteskapet. Dette var en bevisst handling av Fjord, han hadde lagt ut en felle for sin kone for å finne ut om hun ville forlate ham eller erklære sin kjærlighet til ham. Det førstnevnte alternativ ble resultatet. Fjord bor i Askim i to lykkelige år hvor han bedriver tiden med helt vanlige aktiviteter og får seg en venninne, sjuksköterskan, som ikke krever noe av ham og som han ikke krever noe av. Men etter en stund søker Fjord på et høgskolelektorat ved Oppland distriktshøyskole i Lillehammer, hvor det var rikelig med anledning til forskning, denne stillingen får han. Han får også permisjon fra sin lærerstilling ved Askim Gymnas en uke i mai, med lønn, for å delta på den årlige metode-kongress for nordiske historikere. Tema det året, 1971, var marxismen. Her diskuteres det historiske metoder, hvem historien er til for og en rekke andre historiske temaer. Fjord sympatiserer med marxistene. Allerede på båten til Åland, hvor konferanse avholdes, hadde Fjord blitt «angrepet» av en nyfrelst marxist, hans gamle studievenn Hugo V. De to har en lang samtale som blir styrt av Hugo V, om revolusjon, arbeiderklassen, klassekamp, klassesamfunnet og sosialdemokratiet. En typisk samtale to intellektuelle i mellom på 70-tallet, hvor den ene er overbevist marxist og den andre er tvilende. I august samme år flytter Fjord til Lillehammer for å begynne sitt høgskolelektorat, på det tidspunkt var han blitt AKPer. På det historiske fakultetet treffer han en kamerat, en annen AKPer som tar ham med til en demonstrasjon mot filmen Green Berets fordi den er USA-imperialistisk. Fjord blir arrestert og dømt. Senere går det slag i slag og etter kort tid velger Fjord å proletarisere seg. Han begynner ved Mesna Kartongfabrikk. I sju år arbeider han ved kartongfabrikken, men politisk slår han ikke gjennom på fabrikken, hans politiske agitasjon faller gjennom. Til tross for mye arbeid i partiet så forelsker Ford seg, i en kvinne fra partiet, utdanna sosionom men arbeider på Lillehammer Meieri. Vi får ikke vite noe navn men Fjord kaller henne for Brud. De to giftet seg og det blir «mobilisert» til bryllupsfest hvor hele AKP-laget stiller, historiekollegiet ved høgskolen og Fjords skift på fabrikken, samt enkelte andre arbeidere som han har et godt forhold til. Bryllupsfesten blir et merkelig skuespill som skal vise AKPs røtter i den norske arbeiderklassen. Etter sju år så blir fabrikken nedlagt, i 1981, etter en lang faglig kamp. Umiddelbart etter nedleggelsen melder Fjord seg ut av AKP, da var hans gjerning som AKPer var over da han forstod det håpløse i sin gjerning. Han var skilt for andre gang, det ble han i 1978, uten at skilsmissen ble et tema i romanen, bare nevnt i forbifarten. Fjord begynner igjen ved Distriktshøgskolen, men nå som hjelpelærer. Temaet for hans timer var Norges historie fra 1536 til 1814. Fjord legger mest vekt på 1700-tallet. Fjord blir forelsket i en student ved høgskolen. Han prøver å nærme seg henne på forskjellige måter uten å lykkes på lang tid. Men etter mange forsøk så lykkes han, og han innleder et forhold til denne studenten, som er kjæreste med en av hans egne studenter, faktisk en av de beste. Forholdet er turbulent med mye om og men. Men etter hvert blir det et par av de, og romanen kommer til sin slutt. Solstad avslutter nærmest med en lovnad om en fortsettelse:
Planlagt fortsettelse etter dette.
- Fortsette siste avsnitt i den ånd det er påbegynt.
- Hun vil ha barn med meg, som den fornuftige unge dame hun er forstår hun at det må skje nå, hvis ikke vil jeg bli en alt for gammel far. I den forbindelse advarer jeg henne, gjennom en LANG TALE, hvor jeg forteller hvorfor det er lite heldig, da jeg som sagt er en mann uten framtid, og at dette stikker djupere enn det hun (og sannsynligvis også leseren) hittil har ant.
- Hun vil ha barn med meg, og siden hun vil ha det med blussende sinn, foretar jeg det vågestykke å besvangre henne.
- Det innebærer at jeg må kjøpe rekkehus, i Håkon Håkonsons gate, jeg får jobb ved Lillehammer videregående skole, noe som må betegnes som et hell. Barnet blir født, jeg er tilstede, og beskriver det. Som jeg beskriver vår familieidyll, som jeg likevel ikke kan forsone meg med. Det er noe likegyldig også over ens egen lykke. Avslutter med gressklipping har jeg tenkt meg.(s. 399 - 400)
Persongalleri
Fjord er historiens beretter og hovedperson. Han fremstår som en intellektuell mann med et ønske om å bli forstått og som søker etter meningen med tilværelsen, og siden han ikke klarer å tro må han søke andre steder enn i religionen og metafysikken. Det er kanskje dette som fører ham inn i AKP og industrien, ønsket om en mening i tilværelsen, ønsket om å være en del av en større enhet. Fjord søker også harmoni, han må gifte seg tre ganger før han finner den store kjærligheten i en ung studine, eller er det virkelig den store kjærligheten? Mette Stang-Hansen er Fjords første kone. Hun kommer fra et borgerlig og intellektuelt miljø bestående av forfattere, professorer, kringkastingssjefer, dosenter og lovende studenter. Hun har høye forventninger til Fjord, og hun vil hele tiden at han skal vise sin intellektualisme og gjøre karrière som intellektuell. Når Fjord beretter til henne at han har fått seg jobb som lektor ved Askim Gymnas så er forholdet og ekteskapet over. Hugo V er Fjords studiekamerat som er nyfrelst marxist. Han fremstår som en sterk påvirkningskraft for de rundt seg, en søkende sjel som har funnet marxismen og arbeiderklassen. Han er parodien å den agiterende AKPeren. Han setter premissene for debatten og spør ut Fjord om det ene med det andre. Brud er Fjords andre kone. Fjord vil ikke fortelle noe om henne annet enn at hun var AKPer som han, og en vakker brud. Claesen er Fjords arbeidskamerat på fabrikken. Han er stereotypen på den staute industriarbeideren. Over 50 år gammel, autoritær og skiftsjef. Fjord ser opp til ham, selv om han er Arbeiderpartimann og listefyll for AP ved kommunevalget. og blir veldig glad når han kommer i AKP-bryllupet hans og til alt overmål holder en lengre tale. Mork & Muggerud er Fjords kolleger på Distriktshøgskolen. De er to typiske historieprofessorer som er grodd fast i tingenes tilstand. Slik det er skal det være tenker de, men samtidig så er de åpne for forandringer, så lenge de ikke er for store. De er marxister, men mener AKP er for ekstremt, for dogmatisk i sitt historiesyn og sin praksis. Kamerat Spyd er den første AKPeren Fjord treffer i Lillehammer, han er en av hans kolleger. Vi får ikke vite så mye om spyd, men det lille vi opplever av han er at han er noe blyg, kanskje på grensa til sjenert, men likefullt er han en aktiv AKPer, noe som må ha vært vanskelig for en sjenert person. Cecilie er den unge kvinne som Fjord forelsker seg i mot slutten av romanen. Hun er en typisk ung og frisk norsk kvinne, men med en feil, hun er utro mot kjæresten sin med Fjord. Etter hvert er det med Fjord hun har det fortroligste forholdet, og dermed så er det Fjord som blir hennes kjæreste, til stor lykke for Fjord. Cecilie kan virke kynisk. Hun er kjæreste med Andreas og har det fint med ham, men hun har et forhold med Fjord på si for å kunne tømme sitt hjerte og føle seg attraktiv. Andreas er Fjords student, og kjæresten til Cecilie. Han er en av de beste studentene til Fjord, og han skryter uhemmet av Fjords undervisning. Det liker ikke Fjord, som straks setter Andreas for hat. Han er en streber. Men trolig er det fordi Andreas er kjæreste med Cecilie at Fjord misliker ham, for i boken er han beskrevet som en høflig, oppegående og hyggelig ung mann.
Analyse
Roman 1987 er skrevet i førstepersons synsvinkel. Akkurat som i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt folk, så er jeg-personen en beretter som fra et punkt i tiden beretter sin historie. Roman 1987 er en lang monolog framført av beretteren. Struktur Men det er noen deler som skiller seg ut fra resten av teksten, prologen og det man kan kalle epilogen. Begge de to utskilte stubbene er adskilt fra resten av teksten ved hjelp av en asterisk. De er også adskilt fra hovedfortellinga tidsmessig. Prologen er, får man vite etter hvert, datert 1986, og i det ligger en forventning om at historia vil gå så langt, noe den ikke gjør. Historia avsluttes i 1982, og her kommer epilogen, som er vanskeligere å tidfeste, da den ved å skissere en «planlagt fortsettelse» representerer et slags tidsmessig tomrom (Historia skal være fortalt i 1986, men slutter i 1982 og her kommer det i romanen en planlagt fortsettelse). Vi får i begynnelsen av romanen vite at Fjord er tvunget til å bryte opp og legge ut på en reise på et tidspunkt som må ligge mellom beretningens slutt og det år da beretningen ble nedtegnet, 1986. Dette kan tyde på at den planlagte fortsettelsen ikke gikk helt som planlagt. I tillegg til de to løsrevne tektstubbene så har Trygve Kvithyld i sin artikkel «Romanen i dialog med et tekstunivers, en lesning av Roman 1987» påvist at Fjords liv kan deles inn i fire bolker. Den første bolken er tiden som journalistlærling i Dagningen i Lillehammer. Den andre bolken er Fjords studietid med spesielt vekt på hans hovedoppgave i historie. Den tredje bolken er tiden som lektor i Askim, metodekongressen og de sju åra som arbeider på Mesna Kartongfabrikk. Den fjerde bolken er perioden etter konkursen på Mesna hvor Fjord opererer som hjelpelærer på Distriktshøgskolen. Det som viser dette er at fortelleren, Fjord, selv redegjør for at her kommer en beskrivelse av en ny viktig episode i hans liv. Disse forandringene medfører for Fjord at han nærmest stå med en ny identitet, da han bytter miljø, geografisk tilholdssted, omgangskrets og ny bolig, gjennom disse store forandringene blir Fjord tvunget til å forstå seg selv og virkeligheten på en ny måte. I så måte kan vi si at Roman 1987 er en dannelsesroman på linje med Arild Asnes, 1970. Vi følger en ung mann som bryter opp fra barndomshjemmet gjennom flere «livsetapper» hvor han former sin virkelighetsforståelse og identitet fram til han som moden man forsøker å danne en harmoni i livet. Ateisme og metafysikk Fjord insisterer på at beretningen hans begynner når han kommer til Lillehammer i 1961 og at oppveksten hans ikke har noen betydning for den. Likevel finner han det nødvendig å fortelle om hans frigjøring fra det guddommelige, noe han ikke reflekterte over før han var godt over 40 og drar ut på noe han kaller en «lengre utdannelsesreise». Denne reisen foregår etter beretningens slutt, altså er det noe Fjord har reflektert over i forkant av sin beretning, men etter beretningens tidsrom. På sin reise oppdaget Fjord at menneske som regel er en religiøs art, og at det for de aller fleste mennesker er uforståelig at noen kan være gudløs, ateister. Fjord beretter at han brukte sin oppvekst til å frigjøre seg fra lutheranismen, og han kan ikke huske at det kosta ham stort. Det blir satt opp en viktig dimensjon i et menneskes liv, det metafysiske, at livet har en selvsagt mening i og med at det finnes en gud og at verden er skapt av denne gud. Uten denne dimensjonen i sitt liv så mister mennesket sin åpenbare mening og må selv finne en mening med tilværelsen. Denne avklaringen av Fjords religiøse ståsted har klare selvbiografiske trekk. Det blir fortalt at Fjord kommer fra Sandefjord og at hans oppvekst foregikk der, også Dag Solstad kom fra Sandefjord. I likhet med Fjord så er Dag Solstad ateist, han har også fortalt at hans brudd med kristendommen var uten dramatikk og leven. Selv om Dag Solstad er gudløs, så kan han ikke tenke seg et samfunn uten metafysikk, det samme kan kanskje sies om Fjord, at han selv er ateist, men at han ser at religionen spiller en utrolig viktig rolle i menneskets selvforståelse og at han som gudløs må klare seg uten denne dimensjonen i tilværelsen. Altså at det er Fjord som mangler en dimensjon i tilværelsen, ikke de religiøse som har en «ekstra» dimensjon i tilværelsen. Den revolusjonære Fjord Også Roman 1987 har en politisk vending, men det politiske spiller en mindre rolle i denne romanen enn i de foregående av Solstads romaner, herunder de to jeg har tatt for meg, Arild Asnes, 1970 og Gymnaslærer Pedersens beretning … Fjord blir revolusjonær når han bor i Askim. Akkurat som sine forgjengere, Arild Asnes og Knut Pedersen, så kommer Fjord i en eksistensialistisk krise. Han lever et godt liv men kan likevel ikke unngå å uttrykke en «skuffelse og forbauselse over at livet ikke hadde mer å by på»(s. 202). Det er mangelen på alvor som er det livet ikke kan by på, samfunnet har gitt ham «et liv lett som en fjær»(s. 204). Dette, sammen med metodekonferansen om marxismen er det jeg tror gjør Fjord revolusjonær. Omvendingen skjer nok på konferansen og i samtale med sin gamle studiekamerat, men det er de tanker og søken etter en mening i tilværelsen som legger grunnlaget for Fjords omvending til marxismen. I likhet med Arild Asnes og Knut Pedersen så artikulerer Fjord at han «levde på feil side av de grensens som betydde noe i vår tid»(s. 203). AKP-tiden i romanen har også mange fellestrekk med Arild Asnes, 1970 og Gymnaslærer Pedersens beretning … Blant annet er bryllupet Fjord inngår med et medlem av partiet beskrevet som et skuespill og det fremstår nærmest som en historie i historia, på samme måten er sommerleiren på Håøya i Gymnaslærer Pedersens beretning … et skuespill og en historie i historia. Når Fjord blir arbeider så løser også virkeligheten seg opp i romanen. Når Fjord regner ut hvor mange sekunder et skift består av så regner han feil! Regnefeilen er i følge Trygve Kvithyld ikke rettet i Bokklubben-utgaven av romanen fra 1992, det underbygger at Solstad har hatt en baktanke med «regnefeilen». Lenger frem i romanen, mot slutten av Fjords tid som arbeider, blir fabrikkens underskudd forklart med en rekke faktorer som uheldig dollarkurs, problemer med maskinene osv. og fortelleren, Fjord, skriver at «spådommen som var blitt avsagt i første halvpart av 1976 om de lyse utsiktene for annen halvpart av 1975 heller ikke hadde slått til»(s. 310). Her ser vi enda en feil i tidsdimensjonen som ikke har blitt rettet i nyere utgaver. I dette utsagnet blir utsiktene for fortida spådd. Kronologien blir forvrengt, fortid og fremtid blir blandet sammen.Fotnoten I en lang fotnote utreder Fjord(eller Solstad?) AKPs dogmatiske forhold til Mao og Kina (s. 260 – 269). Det er studien av Mao-sitater og opphevelsen av Mao til en ufeilbarlig guddom det rettes søkelys mot. Fjord skriver at han gjennom studiene av disse sitatene fikk tilgang på en sannhet han ellers ikke ville fått tilgang til. Gjennom studien av mao-sitater lærer Fjord seg å forholde seg til enkle spørsmål på en enkel måte. Det var fordi det var disse løsrevne sitatene Kinas millionmasser brukte at de ble så verdifulle for vestlige revolusjonære. For det var Kinas millionmasser som ved hjelp av Maos tanker foredlet i sitater som hadde gjennomført revolusjonen, som bygde den kinesiske utopien. Mao i seg selv var for Fjord uinteressant, det var gjennom Kinas masser at Mao ble interessant. Fjord anså faktisk kinesiske bønder som kunnskapsmessig overlegne, selv om de hadde utrolig mye mindre faktiske kunnskaper enn ham. Deres kunnskaper bestod i at det var de som forandret verden, og derfor studerte Fjord og andre AKPere mao-sitater og gjennom det begav de seg ut på ville veier som gjorde «høyt til lavt, smått til stort, uvitenhet til kunnskap» og de våget å trekke de nødvendige konsekvenser av de kunnskapene de tilegnet seg, «uten hensyn til egen persons behagelighet». Slik fotnoten fremstår, og med tanke på tidspunktet den er skrevet på, etter at Fjord har meldt seg ut av AKP fordi han «innser håpløsheten i sin gjerning», så er det naturlig å trekke den slutning at Fjord har gått bort fra de meninger han hadde på 70-tallet, men samtidig mener at disse meningene og handlingene har beriket ham i ettertid. Oppsummering «Roman 1987» tar opp mange temaer og stiller mange spørsmål. Solstad har selv uttalt at han skrev romanen utelukkende for seg selv, uten tanke på leseren. Han har fulgt sine fascinasjoner til det ytterste, til de var uttømt, og ferdig med det. Det kan man merke, det er mange beskrivelser av helt dagligdagse hendelser og objekter som blir beskrevet og skrevet om ned til den minste detalj, til det ikke er mer å skrive om det. Da hopper Solstad elegant over til neste fascinasjon. Solstad dyrker i denne romanen kjernen i den sosialistiske realismen, det kjedsommelige, det hverdagslige. men som vi ser så har det hverdagslige store konsekvenser for det angår. Mange anmeldere har beskrevet «Roman 1987» som en kjedelig roman full av detaljer, beskrivelser av gamle fotballkamper og brokkoli og diskusjoner av temaer som ikke interesserer andre enn en liten krets litteraturvitere. Det kan de ha rett i, selv om mange «vanlige» folk kan ha stor glede av romanen selv om de ikke har hovedfag i litteratur. Riktignok er romanen til tider ganske langtekkelig og kjedelig, men de emner og temaer som blir tatt opp er viktige for oss alle.
Konklusjon
I forordet til dette særemnet formulerte jeg problemstillingen: Er det en sammenheng mellom romanene «Arild Asnes, 1970», «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt folk» og «Roman 1987»? Når jeg nå har lest og analysert de tre romanene kan jeg svare et ettertrykkelig ja på det spørsmålet. Det er linjer og referanser mellom romanene, det er en klar sammenheng, både politisk, språklig og tematisk. Hovedlinjene ligger i dette etterordet. For Arild Asnes blir AKP(m-l) en vei ut av det absurde, men på veien mister han sin forfatterstemme. «Gymnaslærer Pedersen» begynner omtrent der «Arild Asnes, 1970» begynner, ved inntredelsen i AKP(m-l), men her skjer det en omvendt bevegelse i forhold til «Arild Asnes, 1970». Det Arild Asnes mister sin forfatterstemme når han går inn i AKP(m-l), så blir Knut Pedersen først forfatter, av sin egen beretning, når utopiene hans går i knas. Man kan på mange måter si at Knut Pedersen er Arild Asnes ti år senere. De er begge intellektuelle unge menn, med ganske lik bakgrunn og som befinner seg i den samme virkeligheten, som på grunn av en eksistensialistisk krise slutter seg til et promilleparti som går inn for væpna revolusjon. «Arild Asnes, 1970» slutter nå Arild Asnes trer inn i AKP(m-l) og får seg et nytt språk («Han begynte å snakke»), det er her «Gymnaslærer Pedersen» starter for alvor, når Knut Pedersen trer inn i AKP(m-l) og forandrer på språket sitt. Alle de tre romanene handler på et eller annet plan om språk og identitet. Arild Asnes mister som sagt sitt språk på veien mot utopiene, men han tar til seg et nytt språk. Knut Pedersen forandrer sitt språk når han går inn i AKP(m-l), Nina Skåtøy forandrer også sitt språk, til en perfekt Larviks-dialekt. Når utopiene går i knas så finner Knut Pedersen sin forfatterstemme, og blir forfatter av sin egen beretning. I «Roman 1987» har språket en mye mer sentral rolle. Gjennom romanen følger vi Fjord på hans leting etter et språk som gir mening. Som journalistlærling forkaster han to fortolkningsstrategier og opptaktene til artiklene i denne perioden handler også om språk, hvordan skal Fjord presentere sannheten. Verdt å merke seg er også Knut Pedersens kommentar til at gymnaset endrer navn til videregående skole:
Den røde lektor ved Larvik gymnas (som forøvrig ikke heter gymnas lenger, men videregående skole. Uten at forskjelln mellom gymnas og yrkesskole på noen som helst måte er opphevd, så opphever man forskjellen i språket. Dette er også et lite poeng ved det sosialdemokratiske Norge, som er verdt å ta med seg. man endrer språket, og så har man endra virkeligheten, jeg har i denne beretninga forsøkt å arbeide utfra den stikk motsatte hypotese).
De tre romanene viser også en forandring i Solstads politiske syn. I «Arild Asnes, 1970» fremstiller Solstad kommunismen som en stor autoritet som nesten med en nødvendighet har rett og partiet som et kaderparti med en stor autoritær kraft som skal ensrette kreftene. Mao blir fremstillt som den store guddommen. I «Gymnaslærer Pedersen» er det ikke lenger en slik tiltro til kommunismen og partiet. Solstad er fremdeles kommunist og partimedlem, men han stiller en rekke spørsmål som han mener en hver kommunist må ha tenkt gjennom. I «Roman 1987» kritiserer Solstad det synet han hadde på partiet og Mao på 70-tallet. I den lange fotnoten blir Maos lille røde radbrekt, og Solstad frigjør seg, på godt og vondt, fra AKP. Fra «Arild Asnes, 1970» til «Roman 1987» beveger Solstad seg fra å hate det sosialdemokratiske Norge og dets «frihet», til å mene at man må forsvare det som er igjen av sosialdemokrati i dette landet, da sosialdemokrati i bunn og grunn er mye bedre enn alternativet, beinhard kapitalisme. Romanteknisk er det også likheter mellom romanene. De handler alle om intellektuelle menn som er på søken etter en mening med tilværelsen og som alle på et eller annet vis finner denne meningen i AKP(m-l) (før de eventuelt melder seg ut og beveger seg til nye utfordringer). Alle romanene begynner med en ung intellektuell mann som kommer til en by via tog, slepende på tunge kofferter. De tunge koffertene skal trolig symbolisere den erfaring, ballast, som hovedpersonene har med seg. Togreisen representerer en ny start. «Arild Asnes, 1970» representerer starten på AKP-perioden i Dag Solstads forfatterskap. De bøkene han skrev mellom denne og «Roman 1987» handler alle om AKP eller kommunismen på et eller annet plan. Mellom disse romanene normaliserer Solstads politiske syn seg, sakte men sikkert, helt til han i «Roman 1987» frigjør seg fra perioden, uten å ta noe oppgjør, han følger rett og slett den linjen han trakk opp i «Gymnaslærer Pedersen», at intellektuelles oppgave er å være kritisk, også innenfor egne rekker. Med «Roman 1987» frigjorde Solstad seg fra de fleste av hans temaer, han skrev de rett og slett ut, noe som var målet med romanen, han skrev også ut AKP, han fulgte AKP til den ytterste konsekvens, selvproletariseringen, og tømte på den måten det litterære konseptet AK