Smuss.org

Neven Mrgan har fått det for seg å lage en utgave av Safari som pikselerer tekst, bilder og chrome. Har selvsagt fått navnet Pixelfari.

Her er smuss.org i Pixelfari:

Electronic Literature Organization har nettopp lansert deres Electronic Literature Collection vol. 2, som følger i fotsporene til Electronic Literature Collection vol. 1 fra 2006. Elektronisk litteratur er kort fortalt litteratur som er skapt digitalt og som presenteres digitalt. ELO definerer elektronisk litteratur som “works with important literary aspects that take advantage of the capabilities and contexts provided by the stand-alone or networked computer.” Og se denne lille videoen:

Slike verker kan være alt fra hypertekstfiksjon som Afternoon, a story av Michael Joyce, poesigeneratorer som ppg256 av Nick Montfort, interaktiv fiksjon som Galatea av Emily Short, spill-lignende opplevelser som The 12 labours of the internet user av Serge Bouchardon. Eller visuell poesi som leker med både typografi, tekst og rom som Wordscapes & Letterscapes av Peter Cho. Eller 88 Constellations for Wittgenstein (to be played with the left hand) av David Clarck som jeg oppdaget gjennom Scott Rettbergs spalte i Vagant 4/2010 (engelsk versjon kan leses her)  Og for ikke å glemme det one-of-a-kind fantastiske Façade av Michael Mateas og Andrew Stern (Sjekk det ut, funker dessverre ikke på dagens mac-er …).

Elektronisk litteratur har frem til nå vært et snevert litterært felt, men med nye datamaskiner som iPad har flere oppdaget at litteratur kan være mer enn bare tekst (og kanskje bilder) i en bok. Flere barnebøker er blitt publisert som interaktive applikasjoner, selv om de fremdeles i stor grad lar seg begrense av bokens form så har mange av de interaktive elementer, animasjoner og lyder som gir merverdi til leseopplevelsen. Også har man litterære applikasjoner som har kastet av seg bokens “åk” og eksperimenterer med hvordan man kan fortelle historier på en berøringsskjerm, f.eks. Strange Rain som Binka av Elefantzonen har skrevet fint om.

Så sjekk ut ELC2, kanskje du finner noe du liker?

Illustrasjon: Anders Stensolini

Foto: Regjeringen.no.

Hei fjortisblogger,

Ser at du ikke helt forstår forskjellen på rett og galt og innbiller deg at en blogg er noe vesensforskjellig fra den øvrige pressen både hva gjelder etikk og juss. Heldigvis for deg så skal jeg nå forklare forskjellen på rett og galt. Jeg er ikke jurist, så markedsføringsloven skal jeg la ligge. Er du interessert så kan du lese Olav Torvunds gjennomgang av den med hensyn til bloggere. Jeg skal bare forklare deg hvordan du bør oppføre deg overfor leserene dine.

Først: Reklame er helt greit. Tapetser gjerne bloggen din med reklame. Jeg leser ikke bloggen din, så for min del så er det bare å fylle opp med reklame til det ikke er plass til mer. Dette er ikke noe problem utover at bloggen din blir uleselig og tung å laste, særlig for folk med eldre datamaskiner.

Problemet er når du får betalt for å skrive om et produkt eller en merkevare. Det er i utgangspunktet helt greit, så lenge du merker klart og tydelig at du får betalt for å skrive det du gjør. Du trenger ikke å merke det med blinkende tekst som opplyser at det følgende innlegget er sponset, det holder at du skriver det i innlegget. Aller helst bør du skrive f.eks. “takk til xxx for å sponse dette innlegget” eller noe i den retning. Innlegget kan gjerne være dine meninger, en anmeldelse av produktet eller noe slikt, men personlig synes jeg det blir ryddigst om du holder det kort og mer eller mindre formelt, det øker troverdigheten din, som jeg regner med du har i leserskaren din og ønsker å bevare. Et eksempel er John Gruber som skriver bloggen DaringFireball.net. Han har omtrent en sponset post i uka. Ryddig og greit.

Dette er helt greit. Om han hadde lovpriset selskapet og lenket til de med en affiliate-lenke han tjener penger på uten å opplyse om at han fikk penger fra de, da hadde det vært GALT, uansett om det hadde vært lov eller ikke.

Et annet spørsmål er om leserne av fjortisblogger egentlig bryr seg. For meg virker det som om de gir litt faen, men det er bare en enda større grunn til at du bør opptre ryddig.

Gaver

Om du mottar sminke eller annet dilldall i posten så betyr ikke det at du har fått en gave som du er nødt til å skrive pent om. Du har fått en vareprøve som du kan velge å skrive om eller ikke. Sammenlign det med anmeldere i avisene som får plater, bøker, filmer og kinovisninger. De skriver selvsagt det de mener om produktet. De skriver også om produkter de ikke liker, selv om de fikk det gratis. Det skulle tatt seg ut om de bare skrev om det de likte.

Jeg har sett at enkelte fjortisbloggere sier at de bare skriver om produkter de liker, det er forsåvidt greit nok, men det er problematiske sider ved det. For det første så blir du da en ren reklamekanal for produsenten. Det koster de ingenting å sende deg en pose med sminke i posten, og om det er slik at du bare skriver om sminke du liker så er risikoen deres lik null siden de enten får positiv omtale eller ingen omtale. Ønsker du å være en vandrende reklameplakat som ikke engang får betalt? For det andre så vil din forventning om mer sminke og dilldall i posten gjøre at du skriver ekstra positivt om produktet.

Poenget mitt er ganske enkelt at det ikke er vanskelig å se forskjell på rett og galt, hva som er troverdig og hva som ikke er troverdig, ryddighet og uryddighet. Jeg regner egentlig med at dere gjør det selv også, men at både dere og selskapene som bruker dere som billige reklameplakater gir en lang faen. Dere tjener jo penger på å være umoralske og uryddige overfor leserne av bloggen.

Postscript: En smule flaut at det som fikk meg til å skrive et blogginnlegg igjen var en gjeng med fjortisbloggere med manglende moralsk kompass. Jeg gremmes.

Martin Grüner Larsen skriver i et innlegg på sin eminente blogg noe jeg også har tenkt på en stund. Nemlig at rasisme ikke er noe man er, men noe man gjør.

Selv pleier jeg å si at rasisme ikke er noe man er, det er noe man gjør. Det er en diskurs, altså et sett med språklige vaner, handlinger, tenkemåter, forståelsesformer — som man til tider deltar i, og til tider ikke gjør. Aspekter ved de flestes handlinger — også mine — er rasistiske.

Videre skriver han at et slikt skifte vil være produktivt både personlig og for offentligheten avdi det gjør det lettere å analysere når noen deltar i den rasistiske diskursen, uten å utdefinere disse menneskene. Selv vil jeg legge til at et slikt perspektiv på rasisme også gjør det lettere å si ifra til andre mennesker når de sier eller gjør noe rasistisk. Ved at man påpeker at “det du sa nå, det var rasistisk” så unngår man debatten om hvorvidt vedkommende er rasist.

Jeg lar Jay Smooth forklare resten.

Jeg la nettopp merke til at London Review of Books over og under hver artikkel på nettsidene sine har en knapp for å referere til artikkelen. Trykker du på den så får du opp et lightbox-vindu med referanser til artikkelen i flere akademiske stiler. Særdeles smart.

Jeg hadde kjøpt meg en PlayStation for dette.